25. Oktober 1943.

Mor kikket ned på en krøllete kladdebok som lå oppslått på kjøkkenbordet. Rekker på rekker med bokstaver og tall ga henne dårlig samvittighet for å ha brukt så mye penger den siste uka. Til permen på boka var de festet en brun konvolutt. I den lå rasjonering merkene, men det var ikke sikker at de ville komme til nytte for butikkene manglet jo det meste.

Det var en stadig kamp for å skaffe familien det mest nødvendige og for et par dager siden hadde mor og en nabokone gått inn til Trondheim klokka halv fire på morgenen for å stå i sko kø. Det hadde svirret rykter om at et parti sandaler var kommet fra Amerika til en butikk som het Salomon Sko og lå ned i Ravnkloa, men det var en bløff så de måtte gå tomhendt tilbake.

En gang i uka kom sildeskøytene inn fra. De la til nedenfor Trolla Brug før de fortsatte til byen, men der måtte de levere fangsten til tyskerne som holdt vakt men da til mye lavere pris, aj noen ganger forlangte de til å med å få dem gratis.

På «Silddagan» ble det fart i de ellers så rolige Trolla damene. Med ei bøtte i hver hånd sprang de ned til båtene for å skaffe seg mest mulig av «havets sølv» og i femtida på ettermiddagen luktet det stekt sild fra neste alle husene. Til stor glede for mange, men til fortvilelse for de fleste av ungene. Nå var det en slik «sildedag» Ti fine sild lå på kjøkkenbenken, klare til å stekes. Mor fikk vann i munnen bare ved synet. Smøret som far hadde fått fra en slektning i Stadsbygd pilte fram og tilbake i stekepanna og freste fornøyd.

Veslejenta i huset, Elna, et lyshåret lite sjarmtroll var godt i gang med sin egen middag En kasserolle med litt vann og seks erter var kanskje ikke noe spesielt, men med et barns livlige fantasi kunne det bli en rett som overgikk alt annet. Mor stoppet og lyttet. Det var da en rar flydur. De hadde blitt vant med fly som fløy lavt over husene, men dette var noe helt annet. Instinktivt stilte hun seg foran Elna for å beskytte henne.

I samme øyeblikk kom det et kraftig lysglimt etterfulgt av tre ,fire kraftige smell. Vinduet med karm fløy gjennom rommet og traff veggen over utslagsvasken med en voldsom fart.

Så kom en trykkbølge som slengte mor og Elna opp på kjøkkenbenken, men som ved et under kom ingen av dem til skade.

Elna boret hodet inn i blusen til mor. De satt halvveis gjemt bak en skapdør som holdt på å falle av hengslene. Bølger av redsel raste igjennom den lille barnekroppen, men mor tok henne tett inntil seg og sa:

–Det skal gå bra. Mamma er her og passer på deg. Høre du? Nå er det helt stille.

Elna ble stadig roligere. Gråten var ikke så krampaktig og fingrene som klemte rundt mors hand løsnet etter hvert. Var fabrikken i Trolla blitt et bombemål? Engelskmennene hadde bombet ubåtbunkeren Dora på Nyhava flere ganger den siste uka, men det lå jo 7/8 kilometer unna. Alarmklokkene på Trolla Brug ringte. Utenfor huset hvor mor og Elna befant seg hørtes en kraftig stemme.

–Det brenner på taket.

Mor rev med seg Elna og sammen sprang de ut. En vegg av svart røyk møtte dem. De ble stående å hive etter pusten. Over alt lå det brennende metall og på et platå ca. hundre meter fra dem skimtet de noe som en gang hadde vært et fly.

–Ble dere redde? To rader med gullbeslåtte tenner gliste imot dem. Eieren av denne rikdommen var en person fra fangeleiren i Steinbruddet. Den besto for det meste av jugoslaviske krigsfanger. Det som passet på dem kaltes TODT karer og var nordmenn vervet til den tyske arbeidsbrigaden. Mannen gliste på nytt og pekte på flyvraket.

–Faren er over.

Sarkasmen fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på mor som klemte Elna enda hardere inn til seg.

–Kjære Gud, Takk for at dere lever. En person i skitne arbeidsklær kom springende opp bakkene fra fabrikken. Svetten drev av ham og de får hårstråene han hadde igjen blafret i vinden.

Det var far og ved synet av ham greide ikke mor å holde følelsene tilbake. Bena bar henne ikke, men like før hun traff bakken var far der. Han tok et godt tak og mens han strøk henne forsiktig over håret. Elna klamret seg til bena deres og nektet å slippe.

–Elskede. Jeg kom så fort jeg kunne. Nede på Bruget er alt bare kaos. Flyets motor pluss kroppsdeler av flyveren braste igjennom taket til monteringshallen og ble liggende mellom de som jobbet der.

På bussholdeplassen sto det noen som skulle til byen. De måtte kaste seg ned på bakken mens en flyvinge suste rett over hodene deres.

Far snakket på inn og utpust men mor la en finger mot leppene hans.

–Kan du fortelle meg dette senere? Det viktigste er at vi aller er i live

Far så forlegent ned i bakken. Så tankeløs han hadde vært. Her plapret han i vei uten å spørre om hvordan hans kjæreste hadde det, men hun hadde jo riktig, det beste var tross alt at de hadde hverandre

Ambulansen var kommet for å ta med seg mor og Elna til en sjekk på sykehuset. Soldater var kommet for å lete etter flyverens eiendeler og det krydde av politi. Far fikk lov til å gå inn i huset for å ta leiligheten i øyesyn. Utenom på kjøkkenet var det meste uskadd men han greide ikke å tenke seg hva som ville ha skjedd hvis flyet ikke hadde truffet fjellet men fortsatt 40-50 meter lengre.

Fjorten dager senere satt mor i sofaen på stua med ut varmt pledd rundt seg. Elna hadde lagt seg og nå virket den lille leiligheten på 30 kvadrat som det fredeligste stedet på jord. Fra en sveivegrammofon hørtes Lapplisas vakre stemme der hun sang Barna tro. Blendingsgardinene var trukket for og varmen fra den runde ovnen forsterket den gode følelsen hun hadde inni seg.

Far gikk brannvakt på fabrikken og skulle ikke komme hjem før klokka seks dagen etter. Mor likte egentlig ikke å være hjemme alene, men akkurat nå var ikke denne følelsen så veldig vond å kjenne på.

DUUUT-DUUUT-DUUUT.

Mor hoppet ned på gulvet og rev opp døra til soverommet.

–Elna. Stå opp. Det er flyalarm. –Mamma. Elna satte i å gråte og det var ikke mye om å gjøre at hun overdøvet luftvernssirenene nede på fabrikken.

De pleide å møtes i kjelleren på nabohuset når alarmen gikk og nå var det ti personer i de fuktige rommet. En pære som hang i en ledning fra taket var den eneste det eneste lyset men akkurat nok til å få fram frykten i alle ansiktene og med flystyrten friskt i minne så var det forberedt på de verste. De hadde oppholdt seg der i cirka en halv time. Alle sanser var i alarmberedskap. Kommer smellet snart? Etter hvert som tiden gikk uten at det skjedde noe ble stemningen lettere og folk begynte å småprate.

–Har dere hørt at flyet som styrtet var tysk?

Det var en av ingeniørene på Trolla Brug som hadde siste nytt. To britiske krigsskip var blitt oppdaget ute på Trøndelagskysten og et fly gikk på vingen fra Lade Flyplass, men fikk trøbbel og styrtet i Trolla.

«FAREN OVER» Endelig kom signalet alle ventet på. En etter en gikk de opp den bratte kjellertoppa og hjem til leilighetene sine, lettet over at det hadde gått bra denne gangen også.